Domestic workers

Konferansens første offisielle dag startet med at en gruppe menneskrettighetsforkjempere fra Iran stormet scenen, og gjorde GP stuntet til en blek skygge, og ga oss en påminnelse om at dette faktisk er blodig alvor for noen, og at vi befinner oss i sentrum av et forum for innflytelse. Like etter entret den sveitsiske parliamentspresidenten Ms. Doris Leuthard scenen.

Selv har jeg fulgt Domestic workers i dag; først domestic workers (husholdersker osv), deretter komiteen, bestående av domestic workers, employers og regjerningsrepresentanter, dette tre-parts systemet som er unikt for ILO. Høydepunktet ble talen til den vevre kvinnen fra Filipinene, i irrgrønn hijab, som holdt et flammende innlegg for å få en bindene konvensjon og rettigheter rundt "domestic workers", som andre arbeidere har. Hun ble valgt til talsperson (chair) for gruppen, og navnet, Halima Jacob er verdt å merke seg. Barnearbeid faller forøvrig delvis inn i denne kategorien, da flere av domestic workers, som faktisk utgjør hele 4-10% av arbeidsstyrken i enkelte lag, er under minstealder.

I lunsjen tok jeg trikken til byen for litt butikkterapi, fant en Hennes og Maurits som dekket et nødvendig behov som melder seg nå uten vaskemaskin, det gjorde ganske godt å slippe å tenke en liten stund. Men i kveld ble vi konfrontert med nye demonstranter, denne gangen palestinere ved FNs flaggborg. Alt er synes å henge sammen. Det ble pizza på hjemveien, og gudskjelov for kartet, for klarte nesten å gå meg vill i dag. Helt vill blir man aldri her, for det er bare å følge promenaden langs sjøen. I dag har jeg sett Mont Blanc. Kanskje til søndag?